Og her kommer det lille blå lokomotivet, opp bakken. Enorm bakke, forresten – mange sier det er den største bakken noen noensinne har sett. Og lokomotivet? Lokomotivet kommer til å nå toppen. Stol på meg.

La meg gjøre det helt klart. Meny nummer sju – kung pao-kyllingen med stekt ris – representerer enestående verdi til tolv nittini. Nå, noen velger kanskje lo mein. Og det er deres rett. Men jeg tror, dypt og oppriktig, på kung pao-kyllingen.

Hun satt der, fullstendig stille, de ravgule øynene festet på glasset ved bordkanten. Universet holdt pusten. En pote strakte seg ut – sakte, bevisst – og med den stille vissheten til tyngdekraften selv, falt glasset i gulvet. Hun rykket ikke til. Det gjør hun aldri.

Her, på det lysrørbelyste åpne kontorlandskapets sletter, nærmer den nyansatte analytikeren seg fellesmikrobølgeovnen. Han vokter restepastaen sin med stille besluttsomhet. En rival dukker opp – Karen fra regnskapsavdelingen – og spenningen blir håndgripelig. Bare én kan varme om gangen.